Publisert

Dagbok – 12.desember 2004

I dag fikk vi en epost fra en angivelig bookingansvarlig på en tradisjonsrik rockeklubb under en bro i det østre østlandsområdet. Han lurte på om vi ville spille 2.juledag. Litt vanskelig dato da Tormod og Kjartan på den tiden kommer til å rulle seg i henholdsvis hjemmbrygget øl og pinnekjøtt. Men mannen, som av alle ting kaller seg Radioactive Turkey, skryter seg selv og stedet opp i skyene, og vi blir selvfølgelig fristet. Han sier at stedet han er ansvarlig for tar omkring 250 personer, men på 2.juledag pleier de å ha opp mot 400 mennesker der! Hvordan han akter å få til det får være en annen sak. I tillegg til reise skal vi få prosenter av overskuddet. Kan bli lukrativt!

Hvor var dette stedet? Hvem var Radioactive Turkey? Og ble det noe konsert?

Publisert

Dagbok – 2.desember 2004 – Sverige

En av mange nydelige roadtrips med Håvard.

Svein våkner opp ganske tidlig. Han har vondt i hjertebringa etter gårsdagens galoppering. Men han har hatt en drøm. Håvard skal til Sverige. I drømmen blir ikke Svein med. Håvard geiper til Svein. I det virkelige liv ringer Svein til Håvard. Håvard skal kjøpe båndspiller et sted utenfor Bengtsfors. Det er duket for roadtrip! Det er klart jeg måtte være med for å hente en ny båndspiller som The Vineyards garantert kommer til å benytte til rock. Håvard startet dagen med å bytte dekk på Amazonen og pumpe opp batteriet. Hentet en kaffetrøtt Svein, og alt lå duket for en nydelig tur. Vi fant ut at Volvo Amazon har kjøleskap, det vil si at Håvard hadde mye snø på taket, og jeg stappet en jordbærLitago inn i snødynga. Holdt seg god og kald. Men inne i bilen var det varmt. Så varmt at det var helsemessig mest forsvarlig å sitte i bar overkropp. En sommerlig tur. Mannen som solgte båndspilleren var en sindig svensk fyr som hadde laget studio i en liten nedlagt svensk bank. Han hadde for øvrig også forsøkt å sende inn et bidrag til den svenske melodifestivalen. Dette var i Bengtsfors, eller ikke akkurat der, men litt bortafor. Lite svensk sted med egen dressinbane. I Töcksfors gjorde vi et kjapt stopp for å kjøpe smågodt, og i det vi skulle dra derfra, spratt det en sigøynerkvinne ut av en franskregistrert bil og nesten inn i Amazonen mens hun ropte «silver – gold»(!) og viftet med en ring. Håvard sa at han ikke var interessert, og lukket døren, men hun banket på ruta og skreik fortsatt «silver – gold». Da var det på tide å forlate EU. På vei ut av EU forsøkte vi oss på en spesiell type godteri vi fanget med oss. Det var et drops på størrelse med en biljardkule. Og knallhard. Etter en halvtimes sutting var alle smaksløkene borte, og vi hadde fine farger på leppene. Ikke rart den breiale mannen i bil ved piggdekkoblatsautomaten så litt skeivt på den homoerotiske bilen med menn i bar overkropp og fin farge på leppene. Vel hjemme. Autotank har ny opptaker. Og ryktene sier at til helgen starter Autotune innspillingene til sin nye langspiller! Kanskje The Vineyards skulle ta seg en tur snart også?

Publisert

Dagbok – 1.desember 2004 – Konsert på Blindern

Kl 0900: Svein går på jobb på kirken.no. Skal skrive referat på et møte.

Kl 1400: Hans Martin går på universitetets budbilsentral for å hente bilen Svein har reservert.

Kl 1405: Svein får melding fra Hans Martin om at bilen bare kan lånes ut til ansatte ved universitetet.

Kl 1406-1453: Intens aktivitet gjennom eteren. Svein skriver møtereferat med høyrehånda, samtidig som han skriver beskjeder til Hans Martin og Sveins søster Elise med venstre. Elise er nemlig ansatt ved universitetet og kan låne bil.

Kl 1454: Etter mye fram og tilbake er bilen i havn. Elise må være sjåfør for aftenen. Veldig bra!

Kl 1715: Hans Martin, Kjartan og Elise drar mot Ringnes der Svein og Tormod løfter alt utstyret ut.

Kl 1732: Alt lempes inn i bilen, og Hans Martin har tydeligvis observert Sveins logistiske mirakler. Han tar kontrollen og får alt inn i en smal Hiace på rekordtid.

Kl 1810: Ankommer Blindern. Laster alt inn i kjelleren. Svein kjører sin bil for å hente Håvard, aftenens lydmann.

Kl 1900: Tilbake på Blindern. Wicked Fairies er support, og er i gang med lydsjekk. Sjekken vi ikke tok før vi dro fra Ringnes var den velkjente idiotsjekken. For hva har vi glemt? Mikrofoner.

Kl 1929: Tormod og Svein drar for å hente klær til Tormod og mikrofoner.

Kl 2009: Tilbake igjen. Stedet har åpnet for publikum, så det er ikke tid til lydsjekk, men Håvard skrur alltid godt og Wicked Fairies er nøgde, så vi kaster oss over festens tapas i stedet.

Kl 2130: Wicked Fairies går på, og det er stor ekstase! Jentene har publikum i sin hule hånd og store barmer. The Vineyards kommer til dekket bord.

Kl 2205: Vi skal straks til å spille og Svein skal bare late vannet først. Midt i urineringsseansen dobler hjerterytmen seg. Det er ikke nervøsitet, for kroppen ellers er rolig. Pulsen blir målt til ca 220. Dette varer i omkring 6 minutter. Hjertet buler ut av brystet, og Svein er sikker på at det straks skjer noe lignende som i Indiana Jones-filmen. Så roer det seg. Tilnærmet normal puls.

Kl 2253: Ferdig med rock. Alle virker fornøyde. Hans Martin fikk jenter til å både danse og kline. Han har som regel den effekten.

Kl 2345: Alt er pakket ned igjen og blir kjørt tilbake til Ringnes.

Kl 0030: Håvard kjøres hjem og Elise og Svein leverer bilen på Blindern. Svein går tilbake og blir en stund til.

Publisert

Dagbok – 26.november 2004

Denne uka har vi øvd oss varme til Garage. Det ramlet inn et lite orkester på øvingslokalet vårt, og lurte på om de kunne leie seg inn. Fire ungfoler som etter det jeg forsto hadde ungdomsskoleband, men mulig jeg misforsto alt. Uansett, så kjente de det andre bandet som øver med oss. Har ikke hørt noe fra dem. Synes ingen skal flytte inn før ølfluene har flyttet ut. Vi er nemlig invadert av fluer som yngler i pilsslanter. Samboerbandet vårt har en flaskedynge der fluene formerer seg i hopetall. Vi kunne kanskje sagt fra, men de må vel merke det til slutt selv.

Kjartan, Svein og Hans Martin tar en runde i snødrivet for å henge opp plakater. Veldig kjedelig, men ganske tilfredsstillende å se en stor og glinsende plakat med seg selv på henge rundt. Det virker som om arbeiderne på utestedene har hørt om oss, for de nikket gjenkjennende når vi spurte om plakatplass. Enten det, eller så er de bare snille, eller at vi lever på en endeløs lang livsløgn. Hans Martin fikk smaken på det gode livet utover kvelden og ble forvandlet til en levemann. Sist observert vill i blikket på Last Train. Han sa ikke hvor han skulle men dagen etter kunne vi følge sporet av han gjennom byen der det hang plakater på de utroligste steder. En god jobb gjorde han uansett.

Ølfluebandet må ha vært Crawling Duck Johnson. Plakaten må ha vært for Garage.

Publisert

Dagbok – 19.november 2004

1.desember skal vi spille på et arrangement på Blindern. Gode penger, samt at de bistår med å trykke plakater, og i dag er plakatene ferdig! Merkelig fyr forresten på trykkeriet. Ikke før jeg hadde sagt hei og god dag legger han ut om at han har vært syk og lagt under kniven på sykehuset i forrige uke. Han virket sprek nok, men litt rart å legge ut om egen sykdom til fremmede, men jeg og Kjartan ser jo så tillitsfulle ut. Uansett, sjekk rundt på lyktestolper og vegger på utesteder i Oslo i nær framtid. Fin plakat kommer din vei. Ja, og greier du å finne en triviell feil på den, vinner du en premie.

Hva i all verden var det vi spilte på? Muligens sammen med Wicked Fairies? Av en eller annen grunn står ikke det på konsertlista, men det bør det, for hvis det var det var det en vilt heidundranes konsert i kjelleren på Helga Engs hus. Sto rett på gulvet og hadde mennesker i ansiktet. Veldig gøy!

Publisert

Dagbok – 18.november 2004

I dag, mens jeg reiv en hytte med hjelp av slegge og motorsag sammen med Trond, fikk jeg melding fra Kjartan om at distribusjonen går i dass. Jaja, tenker jeg. Det var jo for godt til å være sant. Jeg ringer opp igjen, og det er riktig, distribusjonen er en saga blått. Ikke verdens undergang. Sparer en hel del penger også ved å legge alt til side. Men neste gang, da kan det hende det skjer noe.

Publisert

Dagbok – 14.november 2004

Garage ringte, og nå skal vi spille 29.november sammen med rockorkestrene Lumachelle og Johnny Nosebleed. Vil telefonene slutte å ringe? Håper ikke det.

Lumachelle husker jeg mest for trommisen som hadde en ulastelig bart. Johnny Nosebleed…

Publisert

Dagbok – 13.november 2004

Svein møter en gammel bekjent som har gått til filmen, vel og merke bak kamera. Dyktig mann, gode ideer, stø hånd. Kan bli bra!

Ideen var riktig! Det dreier seg om en jeg gikk på videregående med, Tormod Sunde Vinje, som hadde en knakende god plan for video og svært gode filmatiske evner. Den gikk ut på noe sånt som at Hans Martin skulle sitte på rommet sitt og skulle sette på vinylen og springe ut i gata og så skulle vi komme springende etter på et vis og så skulle han rekke å springe tilbake igjen før låta var over, eller så skulle han springe og hente vinylen eller noe lignende. Det var i alle fall en god idé som vi likte veldig godt. Det eneste vi manglet var omtrent 10000 kroner. Hadde vi hatt det hadde vi muligens kanskje om mulig vært internasjonalt store? Hvem vet.

Publisert

Dagbok – 12.november 2004

Stormannsgalskapen tar overhånd. Siden vi fikk meldingen om EP-distribusjon har vi fungert mer som et management for et band, enn som et eget band. Hvor skal vi trykke? Hvem lager cover? Tittel? Hvor mange skal vi trykke? Hva koster det? Med moms? Rekker vi det? Release? Groupies? Planen er å ha den klar senest i begynnelsen av januar, sånn i god tid før Bylarm. Men det lekre trykkeriet i Tsjekkia legger ned bedriften sin i juleferien, så det kan ta vel lang tid. Sjekker ut en del trykkerier i Norge også. Og så er det finansene. Søker penger. Vurderer lån i banken. Vurderer å lage musikkvideo, og helt ut av det blå er det en fyr som tar kontakt og lurer på om vi vil lage en video, for det kan han gjøre for oss! Litt merkelig når folk ringer oss og vi ikke ringer dem…

Hvem var denne mannen som ville lage video? Har en idé, men noe video ble det ikke. Denne gangen.