Publisert

10

The Vineyards

18.januar 2003 spilte de som skulle bli til bandet The Vineyards sammen for første gang.

Svein møtte Kjartan et par uker før jul utenfor siloen der de begge bodde. Grunnen til at de begge befant seg innen samme radius den kvelden kan de takke VG for. VG skulle gjøre en sak på «folk som drar hjem til jul». Skjebnen ville at både Kjartan og Svein tok telefonen og av en eller grunn takket ja til å være med. Mens de ventet på intervju og fotografering var det ikke annet å gjøre enn slå av en prat om rock. Hvordan kunne Svein vite at Kjartan likte rock? Bortsett fra et generelt rockete vesen hadde Svein sett Kjartan frekventere Supergrasskonserter tidligere, og det var derfor helt klart felle referanser å ta tak i.

Under samtalen kommer det fram at Kjartan forsøkte å sette sammen et band med Hans Martin. De hadde spilt sammen med NOD Campaign, men var klare for å starte noe nytt. Men de trengte bassist og trommis. Mulig Kjartan hadde Tormod i tankene allerede da, for han fikk i juleferien beskjed om å flytte til Oslo for å spille trommer. Det gjorde han. Men videre kom det fram at de hadde øvingslokale samme sted som Svein øvde med bandet Copilot. Svein syntes Copilot var et trivelig band, men hadde lyst på noe mer rock. Så telefonnummer ble utvekslet og avtale om å snakkes over jul.

Det ble snakket over jul. Og lørdag 18.januar 2003 kl. 18:15 forlot Svein platebutikken i Østbanehallen og labbet med bassen opp til So What!. Der møtte han Kjartan, Hans Martin og Tormod og turen gikk videre til det som het Miljøloftet tvers over gaten.

Rock ble spilt og 10 år senere har de samme 4 menn spilt utallige konserter, gitt ut 4 plater og gitt det verden vil ha. Rock.

Vi gratulerer dere og oss selv.

VNRDS

Publisert

Dagbok – Romjula 2004

Svein og Hans Martin er tilbake 4.juledag og soser litt rundt omkring. Henger litt i øvingslokalet. Svein tar med sin rosa barndomsgitar og Hans Martin spiller trommer. Et nytt band er født. Kanskje det var dette vi skulle tatt med til Radioactive Turkey? Vi spiller 90-tallshits etter hukommelsen, og det er stor stemning. Trenger du band? Bare ring. Håvard skal være med på hardpumpin’ organ.

Hans Martin har fått deilig Tubescreamer til jul! Oioioi… og ikke nok med det! Svein har funnet to sofaer i en forlatt korridor på Ringens. En hasardiøs ommøblering finner sted, og plutselig har vi en nydelig lounge. I tillegg bygges det en konstruksjon til PAen, pluss igjen at vi finner et høyttalerstativ! Mangler bare et kjøleskap, så kan vi flytte inn permanent.

Duoen «90-tallshits fra hukommelsen» er fortsatt en levende duo. I noen tilfeller byttes gitaren ut med bass. Har foreløpig ikke spilt live, så om det er interessant er det bare å slå på tråden.

Publisert

Dagbok – 17.desember 2004

Hans Martin har kjøpt kabinett av Håvard, som skal avfinne seg med sitt kjære Hard ‘n Heavy-kabinett. Låter gull sammen med Hans Martins Vox. Illsinna tung sak, med et merkelig påskrudd hjuloppheng. Men låter det fett, får man ta til takke med mindre komfort. Kjartan har nesten den tyngste enkeltstående musikalske enheten i bandet, men han er likevel den som har løftet den sjeldnest. Han får ta det igjen på Hard ‘n Heavy.

Et kabinett som fremdeles er i Hans Martins eie. Når jeg tenker etter er det svært lite av det vi anskaffer av stæsj som forsvinner ut igjen.

Publisert

Dagbok – 15.desember 2004

Har enda ikke hørt noe fra Mr. Radioactive Turkey. Frykter at dette koker bort. Kan for så vidt være like greit. Litt kjipt for Tormod og Kjartan å sitte værfast på Strynefjellet midt i jula, mens Svein og Hans Martin må redde dagen med trubadurduoaften.

Publisert

Dagbok – 12.desember 2004

I dag fikk vi en epost fra en angivelig bookingansvarlig på en tradisjonsrik rockeklubb under en bro i det østre østlandsområdet. Han lurte på om vi ville spille 2.juledag. Litt vanskelig dato da Tormod og Kjartan på den tiden kommer til å rulle seg i henholdsvis hjemmbrygget øl og pinnekjøtt. Men mannen, som av alle ting kaller seg Radioactive Turkey, skryter seg selv og stedet opp i skyene, og vi blir selvfølgelig fristet. Han sier at stedet han er ansvarlig for tar omkring 250 personer, men på 2.juledag pleier de å ha opp mot 400 mennesker der! Hvordan han akter å få til det får være en annen sak. I tillegg til reise skal vi få prosenter av overskuddet. Kan bli lukrativt!

Hvor var dette stedet? Hvem var Radioactive Turkey? Og ble det noe konsert?

Publisert

Dagbok – 2.desember 2004 – Sverige

En av mange nydelige roadtrips med Håvard.

Svein våkner opp ganske tidlig. Han har vondt i hjertebringa etter gårsdagens galoppering. Men han har hatt en drøm. Håvard skal til Sverige. I drømmen blir ikke Svein med. Håvard geiper til Svein. I det virkelige liv ringer Svein til Håvard. Håvard skal kjøpe båndspiller et sted utenfor Bengtsfors. Det er duket for roadtrip! Det er klart jeg måtte være med for å hente en ny båndspiller som The Vineyards garantert kommer til å benytte til rock. Håvard startet dagen med å bytte dekk på Amazonen og pumpe opp batteriet. Hentet en kaffetrøtt Svein, og alt lå duket for en nydelig tur. Vi fant ut at Volvo Amazon har kjøleskap, det vil si at Håvard hadde mye snø på taket, og jeg stappet en jordbærLitago inn i snødynga. Holdt seg god og kald. Men inne i bilen var det varmt. Så varmt at det var helsemessig mest forsvarlig å sitte i bar overkropp. En sommerlig tur. Mannen som solgte båndspilleren var en sindig svensk fyr som hadde laget studio i en liten nedlagt svensk bank. Han hadde for øvrig også forsøkt å sende inn et bidrag til den svenske melodifestivalen. Dette var i Bengtsfors, eller ikke akkurat der, men litt bortafor. Lite svensk sted med egen dressinbane. I Töcksfors gjorde vi et kjapt stopp for å kjøpe smågodt, og i det vi skulle dra derfra, spratt det en sigøynerkvinne ut av en franskregistrert bil og nesten inn i Amazonen mens hun ropte «silver – gold»(!) og viftet med en ring. Håvard sa at han ikke var interessert, og lukket døren, men hun banket på ruta og skreik fortsatt «silver – gold». Da var det på tide å forlate EU. På vei ut av EU forsøkte vi oss på en spesiell type godteri vi fanget med oss. Det var et drops på størrelse med en biljardkule. Og knallhard. Etter en halvtimes sutting var alle smaksløkene borte, og vi hadde fine farger på leppene. Ikke rart den breiale mannen i bil ved piggdekkoblatsautomaten så litt skeivt på den homoerotiske bilen med menn i bar overkropp og fin farge på leppene. Vel hjemme. Autotank har ny opptaker. Og ryktene sier at til helgen starter Autotune innspillingene til sin nye langspiller! Kanskje The Vineyards skulle ta seg en tur snart også?

Publisert

Dagbok – 1.desember 2004 – Konsert på Blindern

Kl 0900: Svein går på jobb på kirken.no. Skal skrive referat på et møte.

Kl 1400: Hans Martin går på universitetets budbilsentral for å hente bilen Svein har reservert.

Kl 1405: Svein får melding fra Hans Martin om at bilen bare kan lånes ut til ansatte ved universitetet.

Kl 1406-1453: Intens aktivitet gjennom eteren. Svein skriver møtereferat med høyrehånda, samtidig som han skriver beskjeder til Hans Martin og Sveins søster Elise med venstre. Elise er nemlig ansatt ved universitetet og kan låne bil.

Kl 1454: Etter mye fram og tilbake er bilen i havn. Elise må være sjåfør for aftenen. Veldig bra!

Kl 1715: Hans Martin, Kjartan og Elise drar mot Ringnes der Svein og Tormod løfter alt utstyret ut.

Kl 1732: Alt lempes inn i bilen, og Hans Martin har tydeligvis observert Sveins logistiske mirakler. Han tar kontrollen og får alt inn i en smal Hiace på rekordtid.

Kl 1810: Ankommer Blindern. Laster alt inn i kjelleren. Svein kjører sin bil for å hente Håvard, aftenens lydmann.

Kl 1900: Tilbake på Blindern. Wicked Fairies er support, og er i gang med lydsjekk. Sjekken vi ikke tok før vi dro fra Ringnes var den velkjente idiotsjekken. For hva har vi glemt? Mikrofoner.

Kl 1929: Tormod og Svein drar for å hente klær til Tormod og mikrofoner.

Kl 2009: Tilbake igjen. Stedet har åpnet for publikum, så det er ikke tid til lydsjekk, men Håvard skrur alltid godt og Wicked Fairies er nøgde, så vi kaster oss over festens tapas i stedet.

Kl 2130: Wicked Fairies går på, og det er stor ekstase! Jentene har publikum i sin hule hånd og store barmer. The Vineyards kommer til dekket bord.

Kl 2205: Vi skal straks til å spille og Svein skal bare late vannet først. Midt i urineringsseansen dobler hjerterytmen seg. Det er ikke nervøsitet, for kroppen ellers er rolig. Pulsen blir målt til ca 220. Dette varer i omkring 6 minutter. Hjertet buler ut av brystet, og Svein er sikker på at det straks skjer noe lignende som i Indiana Jones-filmen. Så roer det seg. Tilnærmet normal puls.

Kl 2253: Ferdig med rock. Alle virker fornøyde. Hans Martin fikk jenter til å både danse og kline. Han har som regel den effekten.

Kl 2345: Alt er pakket ned igjen og blir kjørt tilbake til Ringnes.

Kl 0030: Håvard kjøres hjem og Elise og Svein leverer bilen på Blindern. Svein går tilbake og blir en stund til.

Publisert

Dagbok – 26.november 2004

Denne uka har vi øvd oss varme til Garage. Det ramlet inn et lite orkester på øvingslokalet vårt, og lurte på om de kunne leie seg inn. Fire ungfoler som etter det jeg forsto hadde ungdomsskoleband, men mulig jeg misforsto alt. Uansett, så kjente de det andre bandet som øver med oss. Har ikke hørt noe fra dem. Synes ingen skal flytte inn før ølfluene har flyttet ut. Vi er nemlig invadert av fluer som yngler i pilsslanter. Samboerbandet vårt har en flaskedynge der fluene formerer seg i hopetall. Vi kunne kanskje sagt fra, men de må vel merke det til slutt selv.

Kjartan, Svein og Hans Martin tar en runde i snødrivet for å henge opp plakater. Veldig kjedelig, men ganske tilfredsstillende å se en stor og glinsende plakat med seg selv på henge rundt. Det virker som om arbeiderne på utestedene har hørt om oss, for de nikket gjenkjennende når vi spurte om plakatplass. Enten det, eller så er de bare snille, eller at vi lever på en endeløs lang livsløgn. Hans Martin fikk smaken på det gode livet utover kvelden og ble forvandlet til en levemann. Sist observert vill i blikket på Last Train. Han sa ikke hvor han skulle men dagen etter kunne vi følge sporet av han gjennom byen der det hang plakater på de utroligste steder. En god jobb gjorde han uansett.

Ølfluebandet må ha vært Crawling Duck Johnson. Plakaten må ha vært for Garage.